Nye åpningstider

Fra mandag 13. august blir åpningstidene som følger:  mandag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag fra kl 10:00 til 15:00. Tirsdag og søndag stengt

Årsmøte

Vi minner om ÅRSMØTE nå onsdag 28.2. Kl. 17.00 Ta dere tid til å komme. Vi serverer mat og kaker. Vanlige årsmøtesaker.

Koftekurs!

KURS !!!! Nå er vi klar til å sette igang med koftekurs. Kurset starter ganske snart. For påmelding ring tlf 77716273

Strikkekafé på lørdager

Hver lørdag holder medlemmene selv GRENEBUA åpen.Da strikker vi, drikker kaffe og koser oss. Det er fint om medlemmene kommer med nye strikketeknikker og ideer. Da kan vi utveksle erfaringer over en god kopp kaffe og i godt selskap.

Kom innom! Alle er velkommen

Spinning og renning

Sjøsamene har vært nokså bofaste i flere hundre år. Sauen har vært og er det viktigste husdyret. Dermed har man hatt ull selv, og grena kunne produseres hjemme. Både renning og innslag i grena er av handspunnet ull. Handtein var spinneredskapet helt til 1900-tallet da den ble avløst av hjulrokk.

Ulla ble kardet med små handkarder og benkekarder fram til 1957. Da ble Kåfjorddalen Ullkarderi opprettet. Veverne leverer ulla der og får den kardet til ruller som veverne spinner selv. Dette letter arbeidet.

For å utnytte ressursene best mulig, brukte man før gjerne opprekt garn i renninga. Det ble også spunnet renningsgarn av avklipt renning. Renninga synes ikke i den ferdige grena, bare som frynser nederst. Både renningsgarnet og innslagsgarnet er enkelt garn. Renninga spinnes ene veien med hard snurr, innslaget spinnes motsatt vei veldig løst. Bare til várfi bruker man tvinna garn.

Unik renningsmetode

Metoden som brukes i Kåfjord og blant østsamene er den eldste kjente metoden for å renne veven. Man renner og setter opp grener en for en, og grena får slik tre jarekanter, noe som er et kjennetegn på at den er vevd på tradisjonell måte.

Et annet kjennetegn er at rennemetoden etterlater en dusk i hver ende av várfi, den øverste jarekanten. Renningen foregår på suohppunstuolet. De består av tre pinner, to lange og en kort. Pinnene ble tidligere bare satt ned i jordgolvet i gammene. Først på 1900-tallet ble de plassert i en vinkelforma fot, suohppunmuorat. Man renner ved hjelp av grindvev. Veveren måler ut lengden på bandet til várfi med armene, halvparten svarte og halvparten hvite tråder. Disse trer hun gjennom grindveven og knytter dem fast rundt to av pinnene. Så måler hun ut lengden på renningstrådene. Disse veves inn i båndet slik at renningstråden blir som innslag i várfi. Skillet skiftes ved å heve og senke grindveven. Under vevinga av várfi knytter hun renningstrådene sammen i bunter og flytter bandrenningen rundt, inntil várfi har fått ønsket lengde. Siden det rennes i løkker, blir det to tråder i hvert skille, noe som er karakteristisk for várfi på forhistoriske tekstiler. Skillet deles etterhvert som man renner.

Så flyttes renningen over i greneveven. Veveren syr várfi fast til hullene i bumma. Cakkit reises opp mot veggen, og bumma plasseres i ceahkit. Renningen henger nå i to rader, opprullet i bunter. Renningen er litt lenger enn vevstolens høyde, og det overskytende garnet rulles opp omkring steinene, hver rad for seg. Så fletter hun tvers over renningstrådene, de bakre trådene for seg, og de fremre trådene for seg. Gierrinsoabbi holder den bakre delen av renninga fra den fremre delen.

Nederst i renningen henger steinene, omtrent 11 par til ei stor grene. De hentes i fjæra eller i elva. Steinene veies i handa. Hver stein skal veie ca. 1/2 kg til ei stor grene. De ytterste steinene på hver side av veven er litt tyngre enn resten av steinene.

Veving

Før man kan begynne å veve, må man lage hovler, ávilat. De blir knyttet av en lang tråd, og bare den bakre delen av renninga blir hovlet. Renningstrådene hentes fram, en dobbelttråd av gangen, mellom de tilsvarende fremre trådene.

Før man kan begynne å veve, må man lage hovler, ávilat. De blir knyttet av en lang tråd, og bare den bakre delen av renninga blir hovlet. Renningstrådene hentes fram, en dobbelttråd av gangen, mellom de tilsvarende fremre trådene.

Under vevinga befinner innslagsgarnet seg i uddu: garnet surres et par ganger rundt handa, så blir det tatt av og man lager flere løkker, ca. 50 cm lange. Etter hver løkke surrer man garnet omkring toppen av uddu, slik at det dannes et fast hode, ca. 10 cm langt. Under vevinga tar man tråden ut fra innsiden av uddu. Av en hespe garn blir det to uddu.

Veveren går fram og tilbake foran vevstolen og skifter skill mens hun går, og hun skyver garnet opp med fingrene, og innimellom drar hun renningstrådene i de to skillene fra hverandre. Under vevinga ruller hun etterhvert den ferdige delen av veven opp på bumma. Renninga må etterhvert forlenges ved at hun ruller garn ut fra steinene, og gierrit skyves ned tett inntil steinene.

Hun vever mønsterstriper, dáidni, og bunnfelt, bállu. Mønsteret er kombinasjoner av mønsterstriper og rette striper. Hver vever har sin måte å veve på med forskjellige mønstre på bordene. Veverne har alltid komponert nye mønstre på bakgrunn av hva de har lært og sett, og etter kundens ønsker. Et visst system følges likevel. Dersom en eller flere mønsterstriper er vevd galt, sier man at grena er skielgá, «skjeløyd».

Når grena er ferdig, løsner veveren gierrin fra ceahkit og nøster dem opp for senere bruk. Hun klipper av renningstrådene ca. 10 cm fra grenekanten og lar steinene falle i golvet. Hun knytter frynser nederst på grena, rekker opp og nøster opp ávilat og løsner grena fra bumma.

Plantefarging

De fargene som brukes mest er: steinlav, bjørkeløv, olderbark og marikåpe.

Selv om sauefargene blir mest brukt, bruker man også plantefarget garn. Plantefarger ble lite brukt i grener på 1950, -60 og -70-tallet. Etter hvert har etterspørselen av disse grenene tatt seg opp igjen, og de veves ofte på bestilling fra kundene. Fra 1920-årene ble det også brukt kjemiske farger, men man har nå gått tilbake til å bruke bare plantefarger. Til farging blir lokale planter brukt. Det blir også brukt kjøpte naturlige fargeemner som krapp, corchenille og indigo til røde og blå farger. En god grunn til å farge garn, er at man da kan utnytte all ull. Gammel ull og ull som ikke er helt hvit, blir gjerne farget før den blir brukt.

Farging med steinlav:
Tørr steinlav knuses og legges i bløt. Steinlav og garn legges lagvis i ei jerngryte. Fyll på vann (ca. 5 l til 100 g garn). Sett gryta på varmen og varm opp vannet til 90 grader. La det trekke en time. Rør av og til forsiktig rundt i gryta. La garnet stå i fargebadet til det er blitt kaldt, gjerne natta over. Garnet må ristes godt før det skylles.

Farging med olderbark:
Bruk 1 kg olderbark til 100 g garn. Olderbarken knuses og bløtes i ett døgn. Kok den i 2-3 timer. Legg garnet i og la det trekke i en time på 90 grader. La garnet stå i fargebadet til det er blitt kaldt.

Farging med bjørkeløv:
Garnet beises med 16 g alunsalt pr. 100 g garn før farging. Løs alun i vann og legg garnet i . Varm det opp til 90 grader og la det trekke i en time. 100 g bjørkeløv legges i bløt, gjerne natta over. Kok det i en time og sil fargevannet. Legg garnet i og la det trekke i en time på 90 grader. La garnet bli kaldt i fargebadet.

Grena i forandring

Grenene har forandra seg en del med tida. Forandringene er også et resultat av grenenes nye funksjon, fra bruksgjenstand til prydgjenstand. Forandringene gjelder størrelse, mønster og fargebruk.

Behovet og bruksfunksjonen har bestemt grenas størrelse. Grener som ble brukt som sengetøy og ikke minst som teltduk, var store, og kunne være opptil 150-160 cm brede og 250 cm lange. Men behovet for de største grenene forsvant, og mindre grener var billigere og dermed lettere å omsette. De mindre størrelsene kom på 1960-tallet. De største grenene ble standardisert til 140 x 200 cm. Grenene blir nå også vevd i 100 x 140 cm (halvgrene) og 60 x 100 cm (greneløper).

Manndalsgrena

Grene (rátnu) er en sjøsamisk spesialitet med røtter i forhistorisk tid. De dekorative teppene har i århundrer vært en viktig inntektskilde for folket i Manndalen. Manndalsgrena pryder i dag gulv og vegger både i offentlige bygg og private hjem.

Manndalsgrena veves etter den eldste veveteknikk man kjenner til – på en spesiell oppstandsvev. Den samme vevemetoden ble også bukt av oldtidens grekere. Mellom høye, storslåtte fjell, i den lille bygda Manndalen i Kåfjord i Troms, har greneveving hatt en uavbrutt tradisjon fram til i dag, mens denne tradisjonen døde ut andre steder.

Manndalen Husflidslag har som en av sine målsettinger å bevare og videreføre denne viktige kulturarven. Laget har derfor gjort grena til et av sine fremste varemerker.

Opprinnelig ble grena brukt som sengeklær, og av flyttsamene også som lavvuduk. Grenene ble også benyttet som kjøretepper (heste-skuterkjøring) og i båt. Til dette var de spesielt velegnet på grunn av ullas varmeisolerende egenskaper, selv i fuktig tilstand. I nyere tid har de blitt brukt som senge-, divantepper og gulvtepper. Stadig flere kjøper dessuten grener som prydtekstil til sine hjem, og som presang ved både større og mindre anledninger. I svært mange offentlige bygg finner man grener som en del av utsmykkingen.

En ekte handvevet Manndalsgrene kjennetegnes ved de gamle tradisjonelle arbeidsmetodene både i renning, oppsett og vevemetode. I tillegg er várfi og kantene på sidene blitt en viktig identifikasjonskriterium for en ekte grene. En ekte Manndalsgrene har tre jarekanter kontra grener vevd på flatvev. Manndalsgrena har dessuten bare frynser i den ene enden, den nederste. All garn til grena, både renning og innslag skal være handspunnet. Dersom det brukes farger, skal garnet være plantefarget.

Ekte manndalsgrene leveres i standardstørrelsene 200×140 cm, 100×140 cm og 60×100 cm. Grena kan også spesialbestilles etter mål. Hver veverske har sitt spesielle mønster, og setter sitt personlige preg på den enkelte grene.