Manndalsgrena

Grene (rátnu) er en sjøsamisk spesialitet med røtter i forhistorisk tid. De dekorative teppene har i århundrer vært en viktig inntektskilde for folket i Manndalen. Manndalsgrena pryder i dag gulv og vegger både i offentlige bygg og private hjem.

Manndalsgrena veves etter den eldste veveteknikk man kjenner til - på en spesiell oppstandsvev. Den samme vevemetoden ble også bukt av oldtidens grekere. Mellom høye, storslåtte fjell, i den lille bygda Manndalen i Kåfjord i Troms, har greneveving hatt en uavbrutt tradisjon fram til i dag, mens denne tradisjonen døde ut andre steder.

Manndalen Husflidslag har som en av sine målsettinger å bevare og videreføre denne viktige kulturarven. Laget har derfor gjort grena til et av sine fremste varemerker.

Opprinnelig ble grena brukt som sengeklær, og av flyttsamene også som lavvuduk. Grenene ble også benyttet som kjøretepper (heste-skuterkjøring) og i båt. Til dette var de spesielt velegnet på grunn av ullas varmeisolerende egenskaper, selv i fuktig tilstand. I nyere tid har de blitt brukt som senge-, divantepper og gulvtepper. Stadig flere kjøper dessuten grener som prydtekstil til sine hjem, og som presang ved både større og mindre anledninger. I svært mange offentlige bygg finner man grener som en del av utsmykkingen.

En ekte handvevet Manndalsgrene kjennetegnes ved de gamle tradisjonelle arbeidsmetodene både i renning, oppsett og vevemetode. I tillegg er várfi og kantene på sidene blitt en viktig identifikasjonskriterium for en ekte grene. En ekte Manndalsgrene har tre jarekanter kontra grener vevd på flatvev. Manndalsgrena har dessuten bare frynser i den ene enden, den nederste. All garn til grena, både renning og innslag skal være handspunnet. Dersom det brukes farger, skal garnet være plantefarget.

Ekte manndalsgrene leveres i standardstørrelsene 200x140 cm, 100x140 cm og 60x100 cm. Grena kan også spesialbestilles etter mål. Hver veverske har sitt spesielle mønster, og setter sitt personlige preg på den enkelte grene.

Historikk

Oppstadveven er ikke opprinnelig en samisk oppfinnelse. Blant annet finner vi igjen teknikken på et gresk vasemaleri fra ca. 560 f. Kr. Men vevemåten har overlevd et par steder på Vestlandet og blant sjøsamer og skoltesamer i en egen alderdommelig versjon.

Selve veveteknikken er den eldste man kjenner til. Under arkeologiske utgravinger finner man ofte steinene som fungerte som tyngde i renningen, som det eneste som er igjen av veven. Fordi de ikke råtner opp, gjør de det mulig å følge veven gjennom historia. Grenevevingens terminologi har gått fra språk til språk og forteller også om alder. Samene har vevd grener ihvertfall siden 600-tallet.

Greneveven har overlevd blant sjøsamer fordi den tar liten plass og egner seg godt til hus med små rom og til gammer. Den er også lett å ta med seg og å sette opp. Greneveven var også mye bredere enn flatveven og derfor uunnværlig så lenge det var marked for grener.

Naturalhusholdninga var basert på små ressurser som ble maksimalt utnyttet. Grena var betalingsmiddel, og sjøsamene hadde stort sett ikke råd til å beholde dem til eget bruk. På 1500-tallet er grener nevnt i skatteregnskap som et middel å betale skatt med. De ble også til en viss grad solgt til nordmenn og er nevnt i skifteprotokoller fra 1600-tallet i Bergen, et resultat av Bergenshandelen. 

Greneveving og vottestrikking var for mange eneste mulighet til å tjene kontanter. Markedene i Skibotn og Bossekop var svært viktige. Her fikk man avsetning for både votter og grener. Handelsmenn kjøpte opp store lass med grener og fraktet dem bl.a. til Finland. I 1930-årene fikk man mellom 16 og 18 kr. for ei grene, alt etter størrelsen og vekta.

Grena er vannavstøtende og brukervennlig i allslags vær. Flyttsamene kjøpte eller byttet til seg grener. De brukte dem som overbredsel i telt, som kjøretepper i pulken, og de gamle grenene ble brukt som teltduk og teltdør, ikke minst om vinteren. Noen få flyttsamer hadde sauer "i pensjon" hos sjøsamer og vevde grener selv. 

Etter krigen ble også flyttsamenes tradisjonelle boform forandret. De skaffet seg bolighus, og dessuten ble grenene dyre i innkjøp. Flyttsamene kunne lettere skaffe seg billigere ulltepper til teltduk og overbredsel. Grena gikk ut av bruk som teltduk i 1950-årene, men ble brukt som lavvodør helt fram til våre dager, selv om teltduken var av et annet materiale. Da de gamle kundene, flyttsamene, ikke hadde like stort behov for grener, ble de vanskeligere å få solgt. 

Før krigen ble det vevd grener på tradisjonell måte over større områder enn i dag. Det ble vevd i hele Kåfjord, i Kvænangen, i kyststrøkene av Finnmark og også blant østsamene (skoltesamene). Men det var typisk at grenene ble vevd av samer. Kvener og nordmenn førte med seg sine egne vevtradisjoner og tok i liten grad opp denne teknikken. Grenevevinga avtok da det ble mindre etterspørsel da det ble slutt på markedene i Skibotn og Bossekop på 1950-tallet.

I Kåfjord er det solide husflidstradisjoner, og produksjon og salg av husflid har hatt stor økonomisk betydning helt fram til i dag. Under tyskernes brenning av Nord-Troms og Finnmark i 1944 forsvant de fleste av de gamle vevstolene. I Manndalen og Skardalen tok 5-6 kvinner opp igjen grenevevinga etter at de kom hjem etter evakueringa. Anna Grostøl fra Norges Husflidslag ble interessert i grenevevinga da hun reiste rundt i Kåfjord etter krigen og intervjuet folk om husflid. Men det var først da Marta Hoffmann fra Norsk Folkemuseum kom i 1955, at grenevevinga begynte å bli økonomisk interessant igjen. Hun tok med seg grener sørover, markedsførte dem og solgte dem gjennom Norsk Folkemuseum. Slik ga grenevevinga igjen et kontanttilskudd til naturalhusholdninga, og flere kvinner og noen menn tok opp vevinga. Da Marta Hoffmann i 1964 skrev en doktoravhandling om greneveving, ble grena og veveteknikken kjent utenfor nærområdene.
Spinning og renning

Sjøsamene har vært nokså bofaste i flere hundre år. Sauen har vært og er det viktigste husdyret. Dermed har man hatt ull selv, og grena kunne produseres hjemme. Både renning og innslag i grena er av handspunnet ull. Handtein var spinneredskapet helt til 1900-tallet da den ble avløst av hjulrokk.

Ulla ble kardet med små handkarder og benkekarder fram til 1957. Da ble Kåfjorddalen Ullkarderi opprettet. Veverne leverer ulla der og får den kardet til ruller som veverne spinner selv. Dette letter arbeidet.

For å utnytte ressursene best mulig, brukte man før gjerne opprekt garn i renninga. Det ble også spunnet renningsgarn av avklipt renning. Renninga synes ikke i den ferdige grena, bare som frynser nederst. Både renningsgarnet og innslagsgarnet er enkelt garn. Renninga spinnes ene veien med hard snurr, innslaget spinnes motsatt vei veldig løst. Bare til várfi bruker man tvinna garn.
 

Unik renningsmetode

Metoden som brukes i Kåfjord og blant østsamene er den eldste kjente metoden for å renne veven. Man renner og setter opp grener en for en, og grena får slik tre jarekanter, noe som er et kjennetegn på at den er vevd på tradisjonell måte.

Et annet kjennetegn er at rennemetoden etterlater en dusk i hver ende av várfi, den øverste jarekanten. Renningen foregår på suohppunstuolet. De består av tre pinner, to lange og en kort. Pinnene ble tidligere bare satt ned i jordgolvet i gammene. Først på 1900-tallet ble de plassert i en vinkelforma fot, suohppunmuorat. Man renner ved hjelp av grindvev. Veveren måler ut lengden på bandet til várfi med armene, halvparten svarte og halvparten hvite tråder. Disse trer hun gjennom grindveven og knytter dem fast rundt to av pinnene. Så måler hun ut lengden på renningstrådene. Disse veves inn i båndet slik at renningstråden blir som innslag i várfi. Skillet skiftes ved å heve og senke grindveven. Under vevinga av várfi knytter hun renningstrådene sammen i bunter og flytter bandrenningen rundt, inntil várfi har fått ønsket lengde. Siden det rennes i løkker, blir det to tråder i hvert skille, noe som er karakteristisk for várfi på forhistoriske tekstiler. Skillet deles etterhvert som man renner. 

Så flyttes renningen over i greneveven. Veveren syr várfi fast til hullene i bumma. Cakkit reises opp mot veggen, og bumma plasseres i ceahkit. Renningen henger nå i to rader, opprullet i bunter. Renningen er litt lenger enn vevstolens høyde, og det overskytende garnet rulles opp omkring steinene, hver rad for seg. Så fletter hun tvers over renningstrådene, de bakre trådene for seg, og de fremre trådene for seg. Gierrinsoabbi holder den bakre delen av renninga fra den fremre delen.

Nederst i renningen henger steinene, omtrent 11 par til ei stor grene. De hentes i fjæra eller i elva. Steinene veies i handa. Hver stein skal veie ca. 1/2 kg til ei stor grene. De ytterste steinene på hver side av veven er litt tyngre enn resten av steinene.
Veving

Før man kan begynne å veve, må man lage hovler, ávilat. De blir knyttet av en lang tråd, og bare den bakre delen av renninga blir hovlet. Renningstrådene hentes fram, en dobbelttråd av gangen, mellom de tilsvarende fremre trådene.

Før man kan begynne å veve, må man lage hovler, ávilat. De blir knyttet av en lang tråd, og bare den bakre delen av renninga blir hovlet. Renningstrådene hentes fram, en dobbelttråd av gangen, mellom de tilsvarende fremre trådene.

Under vevinga befinner innslagsgarnet seg i uddu: garnet surres et par ganger rundt handa, så blir det tatt av og man lager flere løkker, ca. 50 cm lange. Etter hver løkke surrer man garnet omkring toppen av uddu, slik at det dannes et fast hode, ca. 10 cm langt. Under vevinga tar man tråden ut fra innsiden av uddu. Av en hespe garn blir det to uddu.

Veveren går fram og tilbake foran vevstolen og skifter skill mens hun går, og hun skyver garnet opp med fingrene, og innimellom drar hun renningstrådene i de to skillene fra hverandre. Under vevinga ruller hun etterhvert den ferdige delen av veven opp på bumma. Renninga må etterhvert forlenges ved at hun ruller garn ut fra steinene, og gierrit skyves ned tett inntil steinene.

Hun vever mønsterstriper, dáidni, og bunnfelt, bállu. Mønsteret er kombinasjoner av mønsterstriper og rette striper. Hver vever har sin måte å veve på med forskjellige mønstre på bordene. Veverne har alltid komponert nye mønstre på bakgrunn av hva de har lært og sett, og etter kundens ønsker. Et visst system følges likevel. Dersom en eller flere mønsterstriper er vevd galt, sier man at grena er skielgá, "skjeløyd".

Når grena er ferdig, løsner veveren gierrin fra ceahkit og nøster dem opp for senere bruk. Hun klipper av renningstrådene ca. 10 cm fra grenekanten og lar steinene falle i golvet. Hun knytter frynser nederst på grena, rekker opp og nøster opp ávilat og løsner grena fra bumma.
Plantefarging

De fargene som brukes mest er: steinlav, bjørkeløv, olderbark og marikåpe.

Selv om sauefargene blir mest brukt, bruker man også plantefarget garn. Plantefarger ble lite brukt i grener på 1950, -60 og -70-tallet. Etter hvert har etterspørselen av disse grenene tatt seg opp igjen, og de veves ofte på bestilling fra kundene. Fra 1920-årene ble det også brukt kjemiske farger, men man har nå gått tilbake til å bruke bare plantefarger. Til farging blir lokale planter brukt. Det blir også brukt kjøpte naturlige fargeemner som krapp, corchenille og indigo til røde og blå farger. En god grunn til å farge garn, er at man da kan utnytte all ull. Gammel ull og ull som ikke er helt hvit, blir gjerne farget før den blir brukt.

Farging med steinlav: 
Tørr steinlav knuses og legges i bløt. Steinlav og garn legges lagvis i ei jerngryte. Fyll på vann (ca. 5 l til 100 g garn). Sett gryta på varmen og varm opp vannet til 90 grader. La det trekke en time. Rør av og til forsiktig rundt i gryta. La garnet stå i fargebadet til det er blitt kaldt, gjerne natta over. Garnet må ristes godt før det skylles.

Farging med olderbark: 
Bruk 1 kg olderbark til 100 g garn. Olderbarken knuses og bløtes i ett døgn. Kok den i 2-3 timer. Legg garnet i og la det trekke i en time på 90 grader. La garnet stå i fargebadet til det er blitt kaldt.

Farging med bjørkeløv:
Garnet beises med 16 g alunsalt pr. 100 g garn før farging. Løs alun i vann og legg garnet i . Varm det opp til 90 grader og la det trekke i en time. 100 g bjørkeløv legges i bløt, gjerne natta over. Kok det i en time og sil fargevannet. Legg garnet i og la det trekke i en time på 90 grader. La garnet bli kaldt i fargebadet.