Spinning og renning

Sjøsamene har vært nokså bofaste i flere hundre år. Sauen har vært og er det viktigste husdyret. Dermed har man hatt ull selv, og grena kunne produseres hjemme. Både renning og innslag i grena er av handspunnet ull. Handtein var spinneredskapet helt til 1900-tallet da den ble avløst av hjulrokk.

Ulla ble kardet med små handkarder og benkekarder fram til 1957. Da ble Kåfjorddalen Ullkarderi opprettet. Veverne leverer ulla der og får den kardet til ruller som veverne spinner selv. Dette letter arbeidet.

For å utnytte ressursene best mulig, brukte man før gjerne opprekt garn i renninga. Det ble også spunnet renningsgarn av avklipt renning. Renninga synes ikke i den ferdige grena, bare som frynser nederst. Både renningsgarnet og innslagsgarnet er enkelt garn. Renninga spinnes ene veien med hard snurr, innslaget spinnes motsatt vei veldig løst. Bare til várfi bruker man tvinna garn.

Unik renningsmetode

Metoden som brukes i Kåfjord og blant østsamene er den eldste kjente metoden for å renne veven. Man renner og setter opp grener en for en, og grena får slik tre jarekanter, noe som er et kjennetegn på at den er vevd på tradisjonell måte.

Et annet kjennetegn er at rennemetoden etterlater en dusk i hver ende av várfi, den øverste jarekanten. Renningen foregår på suohppunstuolet. De består av tre pinner, to lange og en kort. Pinnene ble tidligere bare satt ned i jordgolvet i gammene. Først på 1900-tallet ble de plassert i en vinkelforma fot, suohppunmuorat. Man renner ved hjelp av grindvev. Veveren måler ut lengden på bandet til várfi med armene, halvparten svarte og halvparten hvite tråder. Disse trer hun gjennom grindveven og knytter dem fast rundt to av pinnene. Så måler hun ut lengden på renningstrådene. Disse veves inn i båndet slik at renningstråden blir som innslag i várfi. Skillet skiftes ved å heve og senke grindveven. Under vevinga av várfi knytter hun renningstrådene sammen i bunter og flytter bandrenningen rundt, inntil várfi har fått ønsket lengde. Siden det rennes i løkker, blir det to tråder i hvert skille, noe som er karakteristisk for várfi på forhistoriske tekstiler. Skillet deles etterhvert som man renner.

Så flyttes renningen over i greneveven. Veveren syr várfi fast til hullene i bumma. Cakkit reises opp mot veggen, og bumma plasseres i ceahkit. Renningen henger nå i to rader, opprullet i bunter. Renningen er litt lenger enn vevstolens høyde, og det overskytende garnet rulles opp omkring steinene, hver rad for seg. Så fletter hun tvers over renningstrådene, de bakre trådene for seg, og de fremre trådene for seg. Gierrinsoabbi holder den bakre delen av renninga fra den fremre delen.

Nederst i renningen henger steinene, omtrent 11 par til ei stor grene. De hentes i fjæra eller i elva. Steinene veies i handa. Hver stein skal veie ca. 1/2 kg til ei stor grene. De ytterste steinene på hver side av veven er litt tyngre enn resten av steinene.

Legg igjen en kommentar